Siden Høstferien v1 ikke handlet i det hele tatt om høstferien kan man vel gå ut fra at denne heller ikke kommer til å gjøre det. Feil.Det skjedde vel ingenting spennende før fredagskveld/natt (om dere ikke er besatt på å vite hver eneste detalj om hvordan atomene i frokosten, til meg og min far, var oppbygd). Min far skulle ta flyet hjem igjen i 08:tia lørdagsmorgen, dette betydde at vi skulle hive oss på en taxi, som bare slapp meg av hjemme, klokken halv syv om morgenen.Jeg hadde i oppdrag å lese ferdig to bøker (ene kjøpte vi torsdag og andre var min) som min far skulle da ha med seg til Oslo. I tretiden bestemte jeg meg for å ta meg en dusj slik at jeg var mer eller mindre klar med en gang. Rundt fire var jeg ferdig med den siste boka (bøkene var forsåvidt Hitchhikers Guide to the Galaxy serien (andre gang jeg leser den) og bok to i en serie om Artemis Fowl).Jeg husker svært lite av det som skjedde den morgenen, jeg antar jeg spiste frokost og slikt, men hukommelsen returnerer i det jeg setter meg i taxien. Jeg kjenner en litt annerledes skinnlukt enn det skinnjakken min har og nyter det. Etter jeg har sett med om en god stund og mobilisert nok hjernekraft til å tolke det jeg ser, legger jeg merke til at det ikke er skinn i taxien... Etter å ha tenkt over dette faktum over et par kilometer kommer jeg til enighet med meg selv - det er ikke bilen som lukter skinn, det er skinnjakken min, bilen står bare for den annerledes lukten. Meget fornøyd med at jeg klarte å løse dette mysteriet begynner jeg å se ut vinduet. Enda et mysterie slår mot meg samtidig som lukten fra Burøya (de lager en eller annen form for sildfaenskap der og det stinker over hele byen når de gjør det), det er ingen her. Vi kjører gjennom Nordlands hovedstad og det er ikke en sjel og se. Ah, klokken er halv sju om morgenen, en lørdags morgen faktisk.Taxien setter meg av slik at jeg må gå rundt 50-70 meter før jeg kommer hjem. I det jeg går ut slår den kalde vinden mot meg, lukten av vinter er sterk. Jeg lar skinnjakken være open slik at vinden kan slenge den som en kappe bak meg. De iskalde knivene stikker i meg når vinden gjør sitt beste på å minne meg på at jeg faktisk er i Bodø, hovedstaden til så mangt blandt annet - vinden. Smerten og den generelle følelsen av kulde blir tatt i mot med et smil. "Det er jo bare en liten bris" mumler jeg for meg selv og nyter det å våkne etter dvalen.Jeg låser meg inn hjemme. Synet av syv nye par sko i gangen setter i gang en liten bjelle i hodet mitt. En bjelle som kunne overdøvet Nidarosdommen selv. Stefaren min, Johnny, feirer 40årsdagen i dag, alle soverommene er tatt av gjester. Jaja, vi har da i det minste den store lange sofaen som ikke burde gå under de minste i det hele tatt.Vår nye kattunge løper mot meg for å velkomme meg hjem etter flere dagers fravær! I det minste var det slik jeg så for meg akkurat det øyeblikket. Ti sekunder senere fant jeg ut at den lille kattungen ikke var glad for å se meg, han var rett og slett trett. Han sov. Han sov på den store sofaen, som ikke er liten i det hele tatt og hvor jeg hadde planlagt å sove et par timer til. Kjeven min koblet litt ut og falt ned. Ikke grunnet at katten ikke kom malene mot meg og heller lå på sofaen jeg skulle ligge på, men det som lå bak katten... min stefar.De har antageligvis kranglet.Kanskje han bare liker sofaen veldig godt? Eller bare katten?Tvilsomt, meget tvilsomt ... det er jo tross alt ikke første gang han ligger her ute.Han sovnet kanskje mens han så på TV da?Den er jo av ditt brød.Oy, ikke undervurder intelligenses til kneipbrød!Dere har begge feil, husker dere ikke de utallige gjestene? De skulle jo ta søstra sitt rom og, hun har antageligvis tatt plassen hans.Ahhhh...Skeptisk.Det var bare en løsning igjen for å få fatt i litt søvn i det minste. Kjelleren og sofaen der. Den var alt for kort, alt for ubehagelig og resulterte at jeg satt meg på en 12 år gammel mac og spilte en litt nyere versjon av de første bomberman spillene.Festen:Klokken nærmet seg 19:00 og Nabolaget var i unntakstilstand. Hjemmet var modifisert til å la 40 personer mer enn normalt bli helt dritings. Jeg ble tvunget av min mor til å være barnevakt for fire unger, alle på under tolv år og alle hyper på alt for store mengder sukker. Jeg har enda ikke tilgitt henne for dette.Klokken 03:30 returnerte naboene. Jeg hadde opprinnelig fått beskjed om at de maks kom til å bli værende lengre enn midnatt. I stort sinne og med store forhåpninger til den siste delen av festen, kom jeg meg kjapt som faen hjem igjen. Jeg ble skuffet, meget skuffet for å si det mildt. 95% av gjestene var dratt eller hadde lagt seg, og de resterende glade, trette og generelt jævli berusete folkene hadde jeg ikke lyst å treffe i det hele tatt.Under et minutt etter at jeg kom inn, tuslet min kjære stefar mot meg, feilet miserabelt og prøvde på nytt. Etter et par pauser for å stabilisere seg over den fem meter lange strekningen kom han frem til meg. Slengte et glass konjakk i hånda mi og feilet enda en gang å tusle til hva enn målet hans var. Jeg har aldri vært noe fan av konjakk, men denne var ganske god og jeg hadde en lang natt forran meg.Etter et par glass til (les mer enn 4) la jeg merke til at; på den tiden jeg hadde drukket mine glass hadde andre knapt drukket ett. Dette blandet med det faktum at jeg ikke hadde spist ordentlig på nesten 24 timer, heller ikke sovet mer enn to av de siste 48 timene gav utslag. Faen heller, tenkte jeg og styrtet det siste.Jeg så etter sofaen som skulle stå i stuen. Den stod ikke der. Det stod et bord og masse stoler der og stolene innholdt en god del beruset menner som ikke akkurat så ut til å ville at jeg skulle legge meg til å sove over fanget deres. I det jeg faktisk tar meg tid til å studere stuen ser jeg at det er ingen behagelige steder jeg kan sove, bortsett fra det persiske teppe som ligger under stolene og folkene... de så heller ikke innbydende ut til å la meg ligge under føttene deres.Etter en kort spørre runde fant jeg ut at sofaen lå demontert på altanen. Det er kaldt og vått der og en demontert sofa er tvilsomt behagelig å ligge på uansett. Min tante overhørte meg når jeg forhørte meg om liggeplasser og kunne tilby meg en soveplass. Hun bor i etarsjen diagonalt over meg og mitt søskenbarn var tydeligvis på fest langt borti faen.Etter å ha klatret opp fire trapper med en konsentrasjonsevne som burde ha gitt meg the Purple Heart eller Medal of Honour... vel, fortjente hvertfall en medalje! Jeg ankom mitt søskenbarns soverom som er på loftet. Stemmer. Faen. Jeg banker forsiktig på, hører hun sier at hun skal ringe tilbake hvem enn det er hun ringer. Mitt søskenbarn åpner døren. Faen, det var ikke bare stemmer i hodet mitt. Selvkontrollen beste seg tydeligvis å forlate skipet for å leve et godt liv på stranden. Min evne til å stå oppreist kan sammenlignes med hvor smertfritt det er å drite en levende sau. Hun hadde tydeligvis samme problemet, men hun tilbød gjesterommet nede.Etter å nesten ha trynet tre ganger ned de to trappene kom jeg meg inn på gjesterommet. En seng med tre kvadratmeter bøker møtte meg.Jeg gikk ned til meg selv igjen, med en lang pause for å overtale selvkontrollen til å vende tilbake. Tok en dyne, tok et glass konjakk til og la meg på den alt for korte sofaen.