Sitter på rommet mitt, eller det som var rommet mitt, tror jeg.. Alle tingene mine er flyttet til den nye leiligheten i Stavanger. Igjen står hyllen min med alt rotet, kommoden med alt undertøyet jeg ikke gadd å ta med meg og alle bøkene jeg har lest fra før. Var liksom ingen vits å prøve å flytte ned alle tingene mine, det var det rett og slett ikke plass til. Det er rett og slett grusomt å sitte på en stol midt i rommet og se utover alt rotet, tomflasker, poser og fjas. Har kjørt opp og ned fra stavanger to ganger denne uken, en tur som merkelig nok ikke virker lengre enn den timen det tar herfra og ut på landet. På søndag flyr jeg ned, og da har jeg offesielt flyttet fra Bergen og fått ny adresse i byen med den herlige dialekten. Skolen begynner mandag.. Det jeg har sett frem til i omtrent hele år er et par dager unna, og jeg har sannsynligvis aldri angret mer på en beslutning i hele mitt liv, og jeg har tatt en del merkelige opp gjennom tidene. Hadde min første krangel med roomien min i dag. Vi har kjent hverandre i tre år. Trodde vi var virkelig gode venninner, at denne flyttingen var en glup ide. Nå slår det meg at det kan slå begge veier. Det neste året evt. tre årene kan enten bli de beste i mitt liv, eller de verste. Kjenner at jeg hater at andre skal bestemme hvordan det skal se ut i mitt hjem. Kjenner at jeg irriterer meg over små ting som svarte stuebord, fordelingen av hvor i på soverommet sengen skal stå og hvor brødskuffen er. Leiligheten står i mitt navn, det er jeg som får alt drittet visst noe går til helvete, men leiligheten skal ikke bare være min. Vi er visst likesinnede, og jeg liker det ikke. Hater å ikke kunne bestemme selv over mitt egent liv. At jeg ikke får se fotballkampene mine, at jeg ikke får lukte hvitløk eller henge opp brann-skjerfet mitt der jeg vil. Alt kan ordnes, problemet ble luftet og det ordnet seg, tror jeg i hvert fall. De ser vi når jeg ankommer min nye residens. Er vel strengt tatt ikke alle dustetingene som plager meg, det er ikke brødknivene og den bitte lille tv´en som plager meg mest. Jeg føler meg som en liten unge, hvordan i all verden skal jeg greie meg uten mamma, pappa og Kamilla!?! Kamilla begynner på vgs denne høsten. Hvem skal være der for å hjelpe med leksene, høre om de teite lærerne og de nye guttene. Jeg er ikke her når min søster tar med seg den første kjæresten hjem for å treffe galningene. Jeg er ikke her for å møte de nye vennene, er ikke her for å høre om hvor fint det går på skolen, hvor gøy vgs er, hvor håpløs kollektivtrafikken er i rushet på Danmarksplass. Jeg er fire timer lengre sør i landet. Det er ikke så langt det vet jeg, men nå kjennes Stavanger veldig langt vekke fra hjemme, ALT FOR LANGT! Jeg kommer til å savne alle vennene mine, ikke bare de som flytter til bartebyen eller sameland. Ikke de som er i milla heller, jeg kommer til å savne alle sammen, selv blondiene.. *grøss* Lille Silje skal ut i verden, greie seg selv. Det kjennes fryktelig skummelt ut! Heldigvis har jeg penger til å drikke vekk sorgene. Nå må jeg legge meg, den bilturen til Stavanger tok virkelig knekken på meg. Og jeg hater å innrømme det, men øynene mine kommer til å se ut som om jeg har hengt alt for lenge med hasjiser fra en annen dimensjon. Grining er bare tull, og helsikken ta de som gjør at jeg alltid begynner å grine når jeg er sint og redd!