Jeg fant det morsom å utforske Microsft sin stadige utvidelse av MSN-nettverket. Det som nå har blitt "Live". Plutselig hadde jeg laget meg en ny profil og det som hører med, og var blitt en del av deres "fantastiske" nettverk. Så hva gjør man? Jo, man skriver blogg på sitt eget "rom".Blogginnlegg Nr. 1Det er hva jeg kaller en treffende tittel på det som etter sigende skal være det aller første blogginnlegget i denne bloggen. Bloggen som på ingen måte skal være personlig, selvkritisk eller via andre veier klare å eksponere dypt skjulte hemmeligheter som etter all sannsynlighet burde komme fram i lyset og få sin rette oppmerksomhet. Oppmerksomhet som høyst trolig blottlegges via andre kommunikasjonskanaler enn den vi nå står ovenfor. Den som på ingen måte skal være personlig, selvkritisk eller via andre…Der gikk vi i sirkel gitt. Aldri en lukrativ løsning. I hvert fall på langt nær så lukrativ som kontraktene til enkelte internasjonale fotballspillere og andre velstående idrettsutøvere. Heldigvis for oss i lyd - og bildebransjen er det gode muligheter for en frodig lønnslipp her og. Dog i utgangspunktet gir vel de fleste utrykk for at det ikke er det de tenker på. ”Nei, selvfølgelig er det ikke det. Alle sammen er idealister som tror på en verden uten supermakter og korrupsjon.”Da hadde vi beveget oss over i en yrkesvei, men spørsmålet er jo om det var det vi ønsket å snakke om. Ville vi ikke heller legge kortene på bordet? Eventuelt holde de oppe litt til, og øke innholdet i potten før vi kommer ut med fullt hus. ”Skikkelig nytenkende Kenneth! Ingen som har snakket bilder i kort før…” Nei, her gjelder det å være original for å holde på interessen til potensielle lesere. Men siden du leser dette her så henger du vel fortsatt med da. Med mindre vi mistet vedkommende akkurat der. Til ære for dere som fortsatt er med får vi nesten fortsette dansen.Vi svinger oss inn i dansen. Kledd i sort smyger vi oss varsomt, men hurtig, over dansegulvet. Lakkerte lakksko slår hardt i gulvet. Lyden er skarp. Tempoet øker. Vi må rekke fram til målet. Det ligger ti meter lenger borte. En elegant bevegelse bakover etterfulgt av et elegant trekk inn mot det vi har strebet etter. Hun er fantastisk, med sterkt glitrende øredobber og like glitrende leppestift reflekterer hun den kreative belysningen i taket. Spotlampen følger henne til punkt og prikke. Hver eneste bevegelse blir plukket opp. Skjørtet som sliter med å følge med de raske rykkene fyker etter fra side til side, for så å ende opp i en piruett. Ting går for fort til å få med seg alt, vi må bare fokusere på det som virkelig teller. De viktigste, og ikke minst, mest imponerende detaljene. Slik som den virksomme bruken av tamburin i høyre hånd. Hvordan den slipper unna magebevegelsene og slår i låret på jakt etter ny energi. En utvidelse av den allerede så hastige rytmen. Basert på naturlige instrumenter fullfører den de sensuelle bevegelsene til den stadig mer bevegelige kroppen. Her og der stanser det i et rykk, før det fortsetter like fort som det stoppet. Med et snur vi oss rundt og havner på andre siden. Musikken gjør at vi føler oss like mye deltakende som henne. Det er ikke lett, det er utfordrende. Nok til å gi oss perfekte inntrykk. Helkledd i svart skulle man tro det var en trist begivenhet. Tvert imot. Publikum er begeistret. De jubler og skaper god stemning. Et kjapt trekk inn før vi spretter tilbake. Det er det seerne vil ha. Lytterne vil ha tamburinen og rytmen. Dansen er bare en visualisering av et allerede eksisterende kunstverk. Dette er salsa og vi filmer det hele.