Det hele begynte med at jeg kjøpte det - det er forbanna dyrt bare for å ha det sagt, men man må betale for kvalitet. Vel, jeg kjøpte det og gikk hjem.Med en gang jeg åpnet døren så jeg han. Det var mørkt i rommet med et vindu bak ham, så det jeg så var en svart, stille siluett. Men jeg kunne se at han så rett på meg.Spenningen over gangen var til å ta på, med et slags elektromagnetisk måleinstrument kunne du sikkert ha målt den.Han visste det, jeg kunne se det på ham. Han visste at jeg visste at han visste. Uansett, han spilte med. Han strekte den lange mørke kroppen sin med et gjesp og tuslet mot soverommet. Jeg halte så klart tiden ut og etter en halv time gikk jeg ned i kjelleren. På vei ned går jeg forbi soverommet. Jeg tittet inn.Der lå han som vanlig, den lange slanke atletiske kroppen strakte seg for så å krølle seg sammen igjen rundt dynen. Joda, han kan spille spillet.Jeg fortsatte nedover og satte meg i min vanlige stol, denne var selvfølgelig strategisk plassert med ryggen mot trappen, og ventet. Etter en stund fant han ut at nok tid hadde gått forbi. Med et halvdempet dunk hørte jeg han gå ut av senga. Jeg spisset ørene mine og ventet på lyden av han ned trappen.Tuslingen nedover begynte å gi lyd fra seg. Ikke lyder som man forventer av en med slik karakter. Ikke smidig og elegant, mer klomsete. Jeg vet at han kunne ha snikt seg ned uten en lyd, men det passer ikke han.I det jeg hører at skritten nærmer seg slutten av trappen, forsvinner lydene. Han er nede. Det er nå det begynner. Det risikable.Objektet i lommen min virker tyngre. Jeg føler han nærmer seg. Faen han er avhengig av det. Det er så ille at han kan lukte når jeg har det.Plutselig var han der, satte dem i meg. Presset dem hardere og hardere, presset grensene. Han gjør det hver gang, må se hvor langt han kan gå. Presset seg mot lommen min.Bah, faen heller, han skal få det!Jeg tok opp pakken tørrfisk til han. Faens bortskjemte katt!Forresten, gjett hvem som var kassedame når jeg kjøpte den?