Det hele begynte med min stefar. Mange ting begynner med ham, men akkurat denne hendelsen var rimelig spesiell. Grunnen til at akkurat denne begivenheten var spesiell, var fordi den påvirket meg sterkt. Den påvirket meg på en høyst negativ måte, etter egen standard. Som sagt; det hele begynte med min stefar. Jeg ryddet rommet mitt her om dagen. – Det begynte med min stefar.Selv den dag i dag forbanner jeg de elektriske signalene og impulsene som, tolket gjennom synsnerven og synssenteret i hjernen hans, ble til det han så, inne på rommet mitt. Han kom nemlig dessverre til å kikke under databordet mitt. Et sted jeg ikke har våget å rette blikket mitt mot – jeg mener, ingen vet hva slags uhumskheter som lurer i det mørke dypet, omringet av kompakt stappede merkelige saker av typen ”diverse”. Hvorfor han fikk innfallet av å faktisk se ned dit aner jeg ikke, og ikke vil jeg vite det, heller. Uansett. Han beordret meg – via min mor – til å "shine" rommet. En ordre like ond og smertefull som det dype helvete jeg skulle ned i. Dette betydde at jeg måtte avbryte min ekstremt fascinerende halvsovende kjedsomhet. Jeg ryddet rommet mitt her om dagen. – Jeg ble tvunget til det. Etter en "tur på do" som varte i 30 minutter – og de to avisene jeg tok med hadde absolutt ingen skyld i tidsbruken, tro meg – gikk jeg ned. Armert med en stk. støvsuger, og en moral lik -5.354 beveget jeg meg sakte over golvet som led til døren. Døren som var en åpning til et inferno av en krigssone, et rent helvete for å si det mildt. I det jeg gikk inn i rommet sank den tidligere oh så høye moralen min ned til usle -5.355; noe som resulterte i at jeg hev meg på sengen – etter å ha balansert bortover den tynne "stien" til senga – og leste i en bok. En time senere våknet jeg med et ønske; tro det den som vil – om å bare få det unnagjort. Jeg ryddet rommet mitt her om dagen. – Det tok lang tid. Vi hadde levd lenge i fred, i skyggen av en meget skjør våpenhvile, jeg og hybelkaninene. Side om side hadde vi bodd i lag i uttalige timer, de hadde støttet meg under føttene når jeg led det forferdelige nederlag å skrive kåseri, for eksempel. Og jeg hadde beskyttet dem i fra den sikre død i munningen til den grusomme støvsugeren. Verken de små eller de store hybelkaninene, som bodde under senga mi og under skrivebordet mitt, hadde plaget meg noensinne. Nå og da tuslet en stakkarslig kanin den lange strekningen på en meter, mellom senga til skrivebordet og omvendt, for å besøke en eller annen slektning. Dette var et fredelig folk jeg kom til å bringe en ødeleggende krig over. Målet med krigen var verken å ta over nytt territorie eller å avsette en eller annen syk diktator – målet var å utslette. Jeg hadde tillatelse til å drepe; nei, ikke drepe – slakte. Jeg ryddet rommet mitt her om dagen. – Jeg likte det ikke. Etter en god del tenking konkluderte jeg med at den beste metoden var å ta en pose og gå amok på alle store og kompakte søppellignende ting, for så å sveipe over stedet med en støvsuger, det inkluderte å massakrere mine søte små hybelkaniner. En brutal og hjerteløs, dog svært effektiv plan. Jeg ryddet rommet mitt her om dagen. – Jeg var hjerteløs. Drikke, noe av det mest nødvendige for vår eksistens, kan bli en byrde. Drikke har en rimelig forferdelig tendens til å øke i volum, på en eller annen merkelig måte forandres drikken til et meget fast stoff... nemlig den muterte varianten tomflasken. Et visdomsord fra meg; en tomflaske blir lett til to, og to tomflasker blir lett til et dusin. I og med at jeg lot min tomflaskebestand formere seg fritt og uhemmet, var det nå flere kvadratmeter med mutert drikke over hele rommet mitt. Jeg ryddet rommet mitt her om dagen. – Aldri igjen. Dette avsnittet er absolutt ikke for folk med svak mage, heller ikke for de som misliker å høre andre folk bli livsfarlig skadet med bestikk. Jepp, jeg skal forklare hvordan man gjør vanlig bestikk om til livsfarlige våpen. Etter en 46 timers ryddeøkt, i hvertfall virket det som 46 timer i hodet mitt, bestemte jeg meg for at det var på tide med litt mat. Jeg gikk opp til kjøkkenet og lagde meg et ostesmørbrød, tok kniv og gaffel og gikk inn i stua for å spise. I det jeg skulle sette meg ned i den gode store stolen, la jeg ikke merke til at gaffelen kjørte seg fast i armlenet. Vel, jeg la egentlig merke til det, men det var først i det jeg var på vei mot den i farlig hastighet. Så et par millisekunder senere stod en gaffel ut av låret mitt. Herregud, tenk! Den kunne faktisk ha truffet en arterie! Tenk hvilke enorme skader en gaffel kan gjøre i en arterie. Du kan forblø, det kan danne seg rust i såret og sikkert mange andre helse farlige ting. En gaffel stikkende ut av låret gjør vondt. Jeg ryddet rommet mitt her om dagen. – Det gjorde vondt. Etter pausen min gikk jeg ned for å avslutte jobben. Den etterfølgende begivenheten kan sammenlignes med å sløye fisk og jeg vil ikke forklare den nærmere. Jeg ryddet rommet mitt her om dagen. – Det ble pent og ryddig etterpå.