Vil være her, vil egentlig ikke være her, vil være her, vil egentlig ikke være her.Vil på en måte bli i denne depressive tilstanden her, vil på en annen måte ikke.Greit å ha det i den grad det er trygt, men ikke noe utover det. Men jeg vil egentlig ikke ha det slik. Det er bare det at depresjon er trygt. Gir opp litt, slipper litt krampetaket i kampen. Gir seg selv litt fri. Er litt snillere med seg selv, samtidig som man .... Samtidig som man ønsker litt sympati og oppmerksomhet. Sånn er det.. vanskelig å nekte for. Eller.. det er ikke sympati jeg er ute etter, men empati og gjenkjennelse. Andre på bølgelengde. En befrielse fra ensomheten. Dette her er som å delta i en konkurranse. Jobben altså. Klarer jeg det i dag? Jeg er så trøtt. Og lei. Og svinger mellom å drukne i depresjonen og tvinge meg selv.Det eneste jeg vet er at det må bli en sunn mellomting. Men gudene vet hvor den går. Og hva som er best i forhold til hvor mye jeg skal prøve å påvirke meg selv, og tillate.Bla blablabla.. blablabla.Bla.Blablabla.