Aldri mer. 30. august 1939, Elbing Fritz Mûller's dagbok. Etter flere måneder med planlegging (helt siden april) har lederen vår Adolf Hitler planlagt et angrep på vårt sideland Polen, som er alliert med resten av de allierte. Når vi starter et angrep så går nærmere 10 land eller mer imot oss. Etter det vi har hørt så skal vi angripe Danzig i morgen og så bli med gruppen Pomoroze army gruppen i sør før vi starter et angrep på Warsaw. Etter at hovedstaten har fallt til oss tyskere faller sikkert moralen til resten av det Polske folket. 16. eller 17. september fikk vi høre at Sovjet skal starte et angrep fra øst. Når de angriper kommer Polen til å bli knust mellom to mektige fiender: Tyskland og Sovjet! Jeg kan si at det på den måten at de tre årene med patrulering skal endlig bli belønnet. Men jeg er veldig usikker på hvordan det er å drepe noen og se at de faller etter mitt skudd. Se at et liv blir ødelagt. Et liv som aldri kan returnere til verden. Min største frykt i morgen er ikke å dø, men å kanskje miste en del av meg fordi jeg har drept noen.... 1.september 1939 klokken 4:20, Elbing Nå var dagen her... 1. september 1939, starten på Europa krigen, svaret på Blitzkrieg taktikkens styrke, krigen mot de allierte som er spredd verden over. Dagen som skulle besvare mine mange spørsmål om krig. Svarene var bare en halvtime unna. Bare 30 minutter før krigen brøt løs. Vi måtte nå gjøre oss klare til å bli fraktet til av en Panzer II: til en liten landsby utenfor Danzig. Broren min skal bri fraktet av en tanks, Stug I (bildet ved siden av Pnz. II), en ganske kul tanks synes jeg da. En ganske sterk tanks som kan skyte ganske langt sammenlignet med andre Panzer typer. Det var en ganske mild morgen, som en vanlig september dag. Solen hadde ikke gått opp enda, men et var lys over horrisonten, rødt lys. Det var også en skyfri himmel som sikkert skulle vare resten av dagen. En dag man heller ville vært med kjæresten sin på piknikk istedenfor å bli med hjemmefronten på krigsstien. Men sånn har jo verden vært gjennom tusener av år, urettferdig. Noen må slite av seg ræva for å bare tjene et par mark mens noen kan sitte på ræva hele dagen og tjene flere milliarder mark. Det samme gjør Hitler nå... han tror alle har like stort hat mot resten av Jødene og sender derfor oss fremfor seg selv. Jeg vil ikke bli sett på som 100% nazist, men jeg har litt hat mot jødene fordi en drepte faren min da jeg var ung, men ett liv kan ikke vende meg mot flere millioner. Jeg gikk bort til broren min som satt ved benken ved siden av vakttårnet. Han satt der i kamuflage dress og skjekket utstyret sitt om alt var i orden. Ammunisjonen, våpenet, ja, det vanelige. Jeg satte meg ved siden av han og sa: «Ja, nå er det ikke lenge igjen, Herman....» Han skottet opp på meg. Hmm, han så trøtt ut. «Høh?!» sa han. «Hva sa du?» «Nå er det ikke lenge igjen før angrepet starter. Klokken er jo.... ja.... 4.27. Litt over et kvarter.» «Jo.. ja.. nei, det er jo ikke lenge igjen. Du ser jo der borte at generalene og Løytnantene går på plass,» han pekte mot et hus til venstre for dem. «Og der borte starter opplastningen av våpen og ammunisjon,» han pekte på en hangar. «Tanksene blir bemannet der borte, så jeg tror vi burde gjøre oss klare.» «Du har jo jobbet i en konsentrasjonsleir i 3 måneder nå før vi traff hverandre i går?!» Jeg reiste meg. «Ja,» svarte han. «Hvorfor spør du? Hvis du skal spørre meg om ossen det er å drepe noen så sier jeg som jeg sa i går: «Jeg vil ikke snakke med deg om de typen ting. Å drepe noen er noe jeg ikke vil snakke med deg eller noen andre om!»» «Jeg vet det, jeg bare lurte på... nei, bare glem det!» Vi gikk bort til den ene hangaren der Halftruckene ble lastet med mennesker. Noen meter ifra hørte vi kommandanten vår rope: «Firtz Mûller! Kom bort hit! Kom deg på den jævla tanksen! Vi må komme oss av gårde. Styrkene fra vest angriper med svake styrker om 20 minutter og hvis vi ikke angriper fra øst til planlagt tid blir vest troppene slakta.» Jeg visste han ikke snakket sant, men jeg gjorde som han sa så han ikke skulle bli psycho. Polen var jo fortsatt ikke klare for angrep. Det hadd vi fått beskjed om klokken 3. Men uansett; jeg satte meg bak på tanksen. Så om våpenet var sikra og sikra de som ikke var det. Satte våpnene i en behagelig possisjon så de ikke skulle plage meg på noen måte. Noen andre satte seg på Panzer tanksen og når alle hadde gått på den rullet tanksen av gårde. Nå startet en laaaang konvoi. I fronten av konvoien var det 3 Stug tanks og 2 Pnz. II og 4 Pnz. I som ikke fraktet folk, men skulle beskytte dem. På sidene forsvarte 4 Pnz. II og 6 Pnz. I på hver side. Når de andre kjøretøyene kom på plass rullet rundt 120 kjøretøy bortover veien. 18 Stug. I, 16 Pnz. II, 5 Pnz IV, 23 Pnz. I og 63 Halftruck's. Bak delen av konvoien bestod av bare 4 Pnz. I tanks, men det er ingen stor sjanse for at man blir tatt på senga selv når man skal ta noen andre på senga, hvis du skjønner hva jeg mener?! Ja, det jeg har hørt er at det er rundt 700 inf. som skal angripe fra vår front. Ganske mange, men egentlig hadde dette blitt ganske vanskeli hvis fienden hadde vært forbrett. Kanskje de blir mistenksomme når de hører duret av belter som frakter 60 tonns tankser? Jeg så på uret mitt. Hmm, klokken er 10 over halv fem. 10 minutter igjen ser det ut som, kanskje lengere tid. Kommandanten i tanksen så rundt horrisonten med kikkert. Han hadde åpnet luka så han kunne få frisk luft, og 360 grader med synsrekkevidde. Plutselig fra tanksduret ropte han: "Ja, vet dere hva dere skal gjøre nå da??" En menig tok til seg ordet: "Ja, kommandant!" Han satt ved siden av meg. Duret fra tansken gjorde så han måtte si det igjen. "Jaa, kommandant!!" "Bra!" sa kommandanten. Han var nok en ganske streng og velltrent kommandant fordi han hadde "Knight cross", noe som er ganske vanskelig å få under fred. "Kan du fortelle me planen? Jeg har faktisk 'glemt den'!" "Jo...." begynte menigen. "HØYERE!" sa kommandanten. "Hva heter du, så jeg får litt orden her?!" "Heinrich, sir. Mitt navn er Heinrich! Det jeg vet er at vi skal kjøre til utkanten av en landsby, angripe den og drepe alle som gjør motstand, ruste opp byen så vi kan gjøre oss klare for motangrep. Tar jeg ikke helt feil skal vi angripe sørkanten med 3 andre tankser og Halftruck's?" Kommandanten så over en liten åskant som veien førte bort til. "Jo, bra menig Heinrich." sa han. "Vi skal først okkupere byen med angrep fra nord, øst og sør og så gjøre klart et angrep mot Danzig, cirka en time senere. Tar jeg ikke feil blir få styrker drept, ingen tankser hvis vi er heldige, men kanskje ett eller to dusin med folk." Ett eller to dusin? Ja, styrker moralen forsovidt (en liten leif der tror jeg?!), men odsene er jo lavere enn 0.03 at det blir akkurat jeg som dør. Jeg så på klokken igjen: 4:45, ikke lange tiden igjen. Tanskene i fronten av konvoien stoppet opp og kjørte til sidene. Nå skulle vi snart starte angrepet og jeg tror vi er i Alpha sectoren. Jo, det var vi. Noen tankser kjørte nordvestover, rundt åskammen og noen kjørte sørover, bak skogen. Det beste for oss var at byen lå bak åsen, så når vi angrep kom vi opp i høyere hastighet og kom til å få et bedre overraskelse angrep. "Kjører, kjør til Bravo sektor nå. Fart: 28 kilometer timen. Gunner, gjør deg klar for angrep!" "Ja, kommandante!" Motoren akselererte og den 6-sylinder motoren ristet under oss. Tanksen kjørte nedover en liten bakke og forskjellen fra 18 til 28 km/t var ganske stor. Jeg skjente suget i magen og holdt meg godt fast. Tanks duret ble kraftigere nå og det var ingen tvil om at Polerne haddeh hørt oss nå. 40 kjøretøy kjørte bak skogen, 30 av dem var Halftruck's. Vi nærmet oss raskt åsskammen og når vi hadde kommet så langt fikk vi beskjed om å hoppe ut. Truckene stoppet og infateriet hoppet ut, bare kjøreren og gunneren var igjen. Vi beveget oss oppover åsen og la oss ned på toppen. Noen snipere var også med oss. De ti tanksene rullet opp til toppen og holdt ett jevnt mellomrom. 2 Pnz IV var med oss og kommandanten i den ene tok fram noe som kunne minnes om en mikrofon og ropte: "Dette er den tyke arme! Gi dere straks, eller så blir vi tvunget til å åpne ild mot dere. Vi har 700 infateri units, 50 tankser, 60 trucker armert med maskingæver som sikter på dere. Vi sender inn infateriet først og vis dere åpner ild eller viser fiendlighet skal dere smake blypatroner!!" Han tengte seg om: "Faen ta dem, send inn alle på en gang." Han ga tegnet som sa at vi skullebevege oss. Jeg holdt stramt på rifla mi da jeg bevegde meg nedover. Når som helst kunne de begynne å skyte, selv om det bare var milita. De hadde også ods som var lavere enn 0.001. Og vis de åpnet ild ville de dø, værtfall de fleste av dem, eller bli henrettet litt senere. Tanks hodene (kanonrøret) lette etter fiender og så etter dem så godt som mulig. Uheldig vis hadde vi fått med en warjunkie som kaptein og de værsteer at han kunne i oss beskjed om å angripe når som helst. Selv om det bare hadde vært en liten unge som skulle ha dukken sin, eller noe annet. Dette var en ting jeg gruet meg over. Tenk vis han plutselig sa "SKYT, åpne ild!" og så må vi drepe alle i landsbyen. Ja, vi var visst uheldig. Han ropte de tre ordene jeg fryktet og alle stupte ned på bakken. "Skyt for svarte!! Skyt!! Drep disse polske jævlene! Drep dem! Drep dem!!!!! Gunner, skyt ned det huset der borte!! Ødelegg det, knus det!! Send det til helvette!!" Lederen vår var en gal mann. Han ville bare ha krig, krig, krig, fre... nei, fred fantes ikke for han. Bare krig, krig og atter krig! Jeg hadde en familie hjemme som jeg ikke ville skulle miste en far og en mann, så jeg skøt også som de andre, for de var dømt uansett. Men istedenfor å sikte på dem, så skøt jeg på vegger eller på bakken. Jeg ville ikke vite ossen det var å drepe et annet menneske. Ossen det hadde vært for meg, for familien. Hadde jeg blitt psycisk skadet? Hadde jeg mistet en del av meg? Hadde jeg blitt ugjenkjennelig? Mens jeg tenkte på dette glemte jeg at jeg skulle bomme og skøt mot noen jeg så løpe rundt i panikk nede ved byen. 4 av skuddene bommmet men et traff. Jeg hørte inni meg at noen skrek av smerte. Noen som gikk en sagte død imøte. En som.... en som døde av mitt skudd, mitt skudd.. mitt skudd!! Faen, for en ekkel følelse. Det føltes ut som om hjertet mitt stoppet opp, som om jeg mistet en del av hjernen min, som om jeg sluttet å puste. Et tåkelag la seg over øynene mine noen sekunder før jeg så blod renne foran dem. En forferdelig smerte bet seg i pannen og stoppet bak i hodet. De føltes ut som om tiden stoppet opp og skuddene rundt meg forsvant delvis. Jeg hørte noen rope: "Vi har en truffet her borte, vi trenger hjelp." Og noen sekunder senere hørte jeg stille: "Han er død!" Tåkeluren la seg og et sterk lys dukket opp, nesten som sola, men lyset gjorde ikke vondt å få i øynene. Lyset var ikke i et stort terreng, men konsentrert, som i en tunnel. Lyset ble svakere når øyet mitt vente seg til det og jeg gikk mot det. Jeg hørte stemmer rundt meg som jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde hørt før. Jeg så ned. Vann? Jeg gikk på vannet. I veggene reflekterte hendelser jeg har sett før, som f.eks når jeg giftet meg, når jeg fikk en sønn, når jeg ble med i hæren. Hva var dette for et sted? Hvorfor kunne jeg se tapte minner, høre stemmer og gå inn i en lys tunnel og gå på vannet når jeg var på en stor slagmark for bare noen sekunder siden? Var jeg død? Hadde underbevistheten min gjort så jeg så syner? Var det jeg som ble truffet, og ikke den unge jenta? Var det det som hadde skjedd. En stamme sa inni meg et lyst "Ja!" og det var nok svaret ja. Det var nok svaret...... 2. september 1939 Angrepet på Polen Fader: Adolf Kiel 1. september, altså i går, startet anrepet på Polen. Styrkene fra tyskland overmannet de polske troppene helt til det utterste. Tyske tropper tapte små styrker, men ved en hær i Elbing døde kunn en person, bare en eneste person. Hans navn var Fritz Mûller og var den eneste av 700 soldater som døde ved dette anrepet. Han ble født i Berlin 1910 og ble 29 år gammel. Denne mannen døde av ods som var 0.14%. La oss be for han og alle de andre som døde under dette angrepet. Gud være med dem.....