Treenigheten

Hva er opprinnelsen til treenighetslæren?

The New Encyclopædia Britannica sier: «Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente, og Jesus og hans etterfølgere tenkte heller ikke på å si imot det Shema-verset i Det gamle testamente som lyder: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’ (5. Mosebok 6: 4) . . . Denne læren utviklet seg gradvis i løpet av flere århundrer og gjennom mange kontroverser. . . . Mot slutten av det fjerde århundre . . . fikk treenighetslæren i alt vesentlig den form den har hatt siden.» — (1976) Micropædia, bd. X, s. 126.

I New Catholic Encyclopedia står det: «Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. Men det er nettopp denne formuleringen som i første rekke kan gjøre krav på betegnelsen treenighetsdogmet. Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.» — (1967) bd. XIV, s. 299.

I The Encyclopedia Americana leser vi: «Kristendommen utsprang fra jødedommen, og jødedommen var strengt unitarisk [jødene trodde at Gud er én person]. Veien fra Jerusalem til Nikaia var neppe en strak vei. Det fjerde århundres treenighetslære var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne læren.» — (1956) bd. XXVII, s. 294L.

Nouveau Dictionnaire Universel forteller: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling [Platons forestilling, det fjerde århundre fvt.] om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — (Paris 1865—1870) redigert av M. Lachâtre, bd. 2, s. 1467.

Jesuitten John L. McKenzie sier i sitt verk Dictionary of the Bible: «Treenigheten av personer innen enheten med hensyn til natur defineres med begrepene ’person’ og ’natur’, som er greske filosofiske begreper. Disse begrepene forekommer faktisk ikke i Bibelen. Definisjonene av treenighetslæren oppstod som følge av lange kontroverser hvor disse begrepene og andre, for eksempel ’vesen’ og ’substans’, ble brukt feilaktig om Gud av noen teologer.» — (New York 1965) s. 899.

Prof. dr. theol. Johan B. Hygen sa i en artikkel i Norsk Teologisk Tidsskrift om treenighetslæren: «At denne læren ikke finnes i Bibelen, er i dag erkjent av de fleste teologer. . . . I den gamle kirke ble den først utformet etterhånden.» — (Oslo) første hefte 1967, s. 1.

Støtter Bibelen dem som lærer at Faderen og Sønnen ikke er atskilte og forskjellige enkeltvesener?

Matt. 26: 39: «Han [Jesus Kristus] gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og bad: ’Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.’» (Hvis Faderen og Sønnen ikke var forskjellige enkeltvesener, ville en slik bønn ha vært uten mening. Jesus ville da ha bedt til seg selv, og hans vilje ville nødvendigvis ha vært Faderens vilje.)

Joh. 8: 17, 18: «[Jesus svarte de jødiske fariseerne:] I deres egen lov står det skrevet at et vitnesbyrd fra to mennesker skal gjelde som sant. Jeg vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner også om meg.» (Jesus omtalte altså tydelig seg selv som et enkeltvesen som er atskilt fra og forskjellig fra Faderen.)

Lærer Bibelen at «Den Hellige Ånd» er en person?

Det kan se ut som om enkelte skriftsteder som omtaler den hellige ånd, antyder at den er en person. Den hellige ånd blir blant annet omtalt som en talsmann (gresk: parạkletos; hjelper, NV, LB; trøster, KJ) som ’lærer’, ’vitner’, ’taler’ og «hører». (Joh. 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 13) Men andre skriftsteder sier at noen ble «fylt» av hellig ånd, og at noen ble ’døpt’ og «salvet» med hellig ånd. (Luk. 1: 41; Matt. 3: 11; Apg. 10: 38) De sistnevnte omtalene av den hellige ånd passer avgjort ikke på en person. Hvis vi skal forstå hva Bibelen som et hele lærer, må vi ta alle disse skriftstedene i betraktning. Hvilken slutning er det rimelig å trekke? At de førstnevnte skriftstedene benytter billedlige uttrykk, at Guds hellige ånd, hans virksomme kraft, blir personifisert, slik Bibelen også personifiserer visdommen, synden, døden, vannet og blodet.

Bibelen gjør oss kjent med Faderens personlige navn — Jehova. Den sier at Sønnen er Jesus Kristus. Men Bibelen bruker aldri noe personlig navn på den hellige ånd.
Apostlenes gjerninger 7: 55, 56 forteller at Stefanus fikk et syn av himmelen, og at han i dette synet så «Jesus stå ved Guds høyre hånd». Men han sa ikke noe om at han så den hellige ånd. (Se også Åpenbaringen 7: 10; 22: 1, 3.)

New Catholic Encyclopedia innrømmer: «Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke som noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft.» (1967, bd. XIII, s. 575) Dette oppslagsverket sier også: «Apologetene [greske kristne skribenter i det annet århundre] talte for usikkert om Ånden; med en viss forventning, en kan si for upersonlig.» — Bd. XIV, s. 296.

Lærer Bibelen at hver av dem som sies å være en del av treenigheten, er Gud?

Jesus sa i en bønn: «Far, . . . dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 1—3, uthevet av oss) (Her brukes uttrykket «den eneste sanne Gud» om Faderen. Han kan ikke være «den eneste sanne Gud» hvis to andre er Gud i samme grad som han, kan han vel? Hvis en annen blir omtalt som en «gud», må han derfor enten være en falsk gud eller bare en avglans av den sanne Gud.)

1. Kor. 8: 5, 6: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (Her omtales Faderen som de kristnes ’ene Gud’, og det blir vist at han er av en annen rang enn Jesus Kristus.)

1. Pet. 1: 3, LB: «Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far!» (Bibelen omtaler Faderen gjentatte ganger som Jesu Kristi «Gud», også etter at Jesus steg opp til himmelen. I Johannes 20: 17 omtalte Jesus selv Faderen som «min Gud», og dette var etter hans oppstandelse. Senere, da han var i himmelen, brukte han det samme uttrykket igjen, slik det er nedskrevet i Åpenbaringen 3: 12. Men det står ingen steder i Bibelen at Faderen omtaler Sønnen som «min Gud», og verken Faderen eller Sønnen omtaler den hellige ånd som «min Gud».)

Jesuitten Karl Rahner innrømmer i sitt verk Schriften zur Theologie: «Θεός [Gud] brukes ennå ikke om Ånden.» Han sier også: «I NT [Det nye testamente] blir ὁ θεός [bokstavelig: Guden] aldri brukt om πνεῦμα ἅγιον [den hellige ånd].» — (Einsiedeln 1962) bd. I, s. 156, 162.