Den første oppstandelse. 

I Åpenbaringen 20: 5, 6 blir oppstandelsen av dem som skal herske som konger sammen med Kristus, omtalt som «den første oppstandelse». Apostelen Paulus omtaler denne oppstandelsen som «den tidligere oppstandelse fra de døde [bokst.: ut-oppstandelsen den ut av døde]». (Flp 3: 11, NV, Ro, Int) I en kommentar til det uttrykket Paulus bruker her, sier A.T. Robertson i sitt verk Word Pictures in the New Testament (1931, bd. IV, s. 454): «Det ser ut til at Paulus her tydeligvis bare tenker på oppstandelsen av troende ut fra døden og derfor bruker eks [ut] to ganger (ten eksanastasin ten ek nekron). Paulus benekter ikke her at det vil finne sted en generell oppstandelse, men framhever de troendes.» Charles Ellicotts Commentaries (1865, bd. II, s. 87) sier vedrørende Filipperne 3: 11: «’Oppstandelsen fra de døde’, det vil si, som sammenhengen antyder, den første oppstandelse (Åp. 20: 5), ved Herrens komme, da de døde i Ham skal oppstå først (1. Tess. iv. 16), og da de levende skal bli rykket opp for å møte Ham i skyene (1. Tess. iv. 17); jevnfør Luk. 20: 35. Den første oppstandelse vil bare omfatte sanne troende og vil åpenbart komme foran den andre, den som omfatter ikke-troende og vantro, i tid . . . At det her skulle være noen hentydning til en rent etisk oppstandelse (Cocceius) er helt utelukket.» En av grunnbetydningene av ordet eksanạstasis er å stå opp av sengen om morgenen, så det er godt mulig at det refererer til den oppstandelse som finner sted på et tidlig tidspunkt, i Bibelen også kalt «den første oppstandelse». Rotherhams oversettelse har følgende ordlyd i Filipperne 3: 11: «Om jeg på noen måte kan nå fram til den tidligere oppstandelse som er fra de døde.»

Den jordiske oppstandelse. 

Da Jesus hang på torturpælen, sa en av de ugjerningsmennene som hang ved siden av ham, da han forstod at Jesus ikke hadde gjort seg fortjent til noen straff: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.» Jesus svarte: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.» (Lu 23: 42, 43) Tanken i Jesu uttalelse var: «På denne mørke dagen, da det ut fra de ytre omstendigheter virker svært usannsynlig at jeg kommer til å få noe rike, uttrykker du tro på dette. Når jeg kommer i mitt rike, skal jeg så avgjort huske deg.» Dette betydde at ugjerningsmannen kom til å få en oppstandelse. Han var ingen trofast disippel av Jesus Kristus. Han hadde begått en eller flere forbrytelser og hadde derfor fått dødsstraff. (Lu 23: 40, 41) Han kunne følgelig ikke ha håp om å få del i den første oppstandelse. Han døde dessuten 40 dager før Jesus steg opp til himmelen, med andre ord før pinsedagen, som var ytterligere 10 dager senere. Det var på pinsedagen Gud gjennom Jesus salvet de første av dem som skulle få en himmelsk oppstandelse. – Apg 1: 3; 2: 1–4, 33.

Jesus sa at ugjerningsmannen skulle være i Paradiset. Ordet «paradis» betyr «hage» eller «park». I Septuaginta er det hebraiske ordet for «hage» (gan), som blant annet forekommer i 1. Mosebok 2: 8, oversatt med det greske ordet parạdeisos. Det paradiset som ugjerningsmannen vil få oppleve, kan ikke være «Guds paradis», som «den som seirer» får komme inn i ifølge Åpenbaringen 2: 7, ettersom ugjerningsmannen ikke seiret over verden sammen med Jesus Kristus. (Joh 16: 33) Ugjerningsmannen kommer altså ikke til å befinne seg i det himmelske Riket som medlem av denne regjeringen (Lu 22: 28–30), men kommer til å være en av Rikets undersåtter når de som får del i «den første oppstandelse», som Guds og Kristi konger, sitter på troner og hersker sammen med Kristus i tusen år. – Åp 20: 4, 6.

Kristi ’brødres’ oppstandelse. 

«De kalte og utvalgte og trofaste», de som følger i Kristi fotspor, Kristi «brødre», som ved ånden er blitt avlet som «Guds barn», blir lovt en oppstandelse som er lik Kristi oppstandelse. (Åp 17: 14; Ro 6: 5; 8: 15, 16; He 2: 11) Apostelen Peter skrev til sine medkristne: «Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, for i samsvar med sin store barmhjertighet gav han oss en ny fødsel til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og ubesmittet og uvisnelig arv. Den er gjemt i himlene for dere.» – 1Pe 1: 3, 4.

Peter beskriver også det håpet som disse har, med disse ordene: «[Gud har] fritt gitt oss de dyrebare og meget storslagne løfter, for at dere ved dem kan få del i guddommelig natur.» (2Pe 1: 4) Deres natur må bli forvandlet. De må gi avkall på sin menneskelige natur for så å få del i «guddommelig natur», noe som innebærer at de får del i Kristi herlighet. De må lide samme slags død som Kristus led – de må bevare sin ulastelighet like til døden og for alltid gi avkall på sitt jordiske liv – og vil så i oppstandelsen få et udødelig, uforgjengelig legeme av samme slag som Kristi legeme. (Ro 6: 3–5; 1Kt 15: 50–57; 2Kt 5: 1–3) Paulus opplyser at det ikke er selve legemet som blir oppreist, og sammenligner det de får erfare, med at et såkorn blir sådd og spirer, og at Gud så «gir det et legeme slik som det har behaget ham». (1Kt 15: 35–40) Det er sjelen, personen, som blir oppreist, med et legeme som passer til de omgivelsene som Gud oppreiser vedkommende i.

Hva Jesus Kristus angår, gav han sitt menneskeliv som et gjenløsningsoffer til gagn for menneskeheten. Hebreerbrevets skribent anvender under inspirasjon ordene i Salme 40 på Jesus og sier at Jesus da han kom «inn i verden» som Guds Messias, sa: «Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg.» (He 10: 5) Jesus selv sa: «Det brød som jeg skal gi, ja, det er mitt kjød for verdens liv.» (Joh 6: 51) Jesus Kristus kunne ikke ta sitt legeme tilbake i oppstandelsen, ettersom det ville bety at han tok tilbake det offeret som han hadde brakt Gud for menneskenes skyld. Kristus skulle dessuten ikke lenger bo på jorden. Han skulle være i himmelen sammen med sin Far, som ikke er kjød, men ånd. (Joh 14: 3; 4: 24) Jesus Kristus fikk derfor et herlig, udødelig, uforgjengelig legeme. «Han er gjenskinnet av [Jehovas] herlighet og det nøyaktige bilde av selve hans vesen, og han opprettholder alle ting ved hans krafts ord; og etter at han hadde utført en renselse for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i de høye regioner. Så er han blitt bedre enn englene [som selv er mektige åndeskapninger], i den grad som han har arvet et navn som er mer fortreffelig enn deres.» – He 1: 3, 4; 10: 12, 13.

Kristi trofaste brødre, som skal være sammen med Kristus i himmelen, gir avkall på livet som mennesker. Apostelen Paulus viser at de må få nye legemer som er tilpasset de nye omgivelsene de skal leve i. Han sier: «Hva oss angår, så er vårt borgerskap i himlene, og derfra venter vi også ivrig på en frelser, Herren Jesus Kristus, som skal omdanne vårt ydmykede legeme så det blir gjort likt hans herlige legeme, i samsvar med virkningen av den kraft som han har.» – Flp 3: 20, 21.

«En bedre oppstandelse.» 

Angående noen av fortidens trofaste tjenere for Jehova sier Paulus: «Kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse; men andre menn ble torturert fordi de ikke ville ta imot utfrielse ved en løsepenge, for at de skulle kunne oppnå en bedre oppstandelse.» (He 11: 35) De mennene det her er snakk om, viste tro på oppstandelseshåpet, idet de ikke regnet sitt daværende liv for å være det viktigste. Den oppstandelsen som de og andre vil få ved Kristus, finner sted etter at Kristus er blitt oppreist og har trådt fram for sin Far i himmelen med verdien av sitt gjenløsningsoffer. Da Kristus gjorde dette, kjøpte han tilbake menneskeslektens rett til liv og ble derved menneskenes framtidige ’Evige Far’. (He 9: 11, 12, 24; Jes 9: 6) Han er «en livgivende ånd». (1Kt 15: 45) Han har «nøklene til døden og til Hades [el. Sjeol]». (Åp 1: 18) Ettersom han nå har myndighet til å gi mennesker evig liv, kommer han, når Guds tid er inne til det, til å sørge for «en bedre oppstandelse» i den forstand at de som får del i den, har muligheten til å leve evig. Ingen av dem vil behøve å dø igjen; hvis de er lydige, får de fortsette å leve.

«De rettferdige og de urettferdige.» 

Apostelen Paulus sa til en gruppe jøder som selv håpet på en oppstandelse, at «det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige». – Apg 24: 15.
Bibelen viser tydelig hvem «de rettferdige» er. Først og fremst blir de som skal få en himmelsk oppstandelse, erklært rettferdige. – Ro 8: 28–30.

Dernest omtaler Bibelen trofaste menn i gammel tid, for eksempel Abraham, som rettferdige. (1Mo 15: 6; Jak 2: 21) Mange av disse blir nevnt i Hebreerne, kapittel 11, og skribenten sier om dem: «Og likevel, selv om alle disse fikk godt vitnesbyrd ved sin tro, fikk de ikke del i oppfyllelsen av løftet, fordi Gud hadde forutsett noe bedre for oss [Paulus og andre åndsavlede, salvede kristne], for at de ikke skulle bli gjort fullkomne uten oss.» (He 11: 39, 40) De vil altså bli gjort fullkomne først etter at de som får del i «den første oppstandelse», er blitt gjort fullkomne.

I tillegg omtaler Åpenbaringen, kapittel 7, en «stor skare», slike som ikke er blant de 144 000 ’beseglede’, og som derfor ikke har ånden som «pant» og ikke er åndsavlet. (Ef 1: 13, 14; 2Kt 5: 5) De blir beskrevet som en skare som kommer «ut av den store trengsel» som overlevende, noe som synes å tidfeste innsamlingen av denne skaren til tiden like før trengselen. De blir erklært rettferdige på grunn av sin tro, for det blir sagt at de er kledd i hvite kjortler som de har vasket i Lammets blod. (Åp 7: 1, 9–17) Som gruppe betraktet vil de ikke ha behov for noen oppstandelse, men trofaste personer i denne gruppen som dør før den store trengsel, kommer til å bli oppreist når Guds tid er inne til det.

Det er også mange «urettferdige» som er i Sjeol (Hades), menneskehetens felles grav, eller som har fått en våt grav i «havet». Disse vil sammen med «de rettferdige» som blir oppreist på jorden, bli underkastet den dommen som blir beskrevet i Åpenbaringen 20: 12, 13: «Og jeg så de døde, de store og de små, stå foran tronen, og bokruller ble åpnet. Men en annen bokrull ble åpnet; det er livets bokrull. Og de døde ble dømt etter de ting som stod skrevet i bokrullene, etter sine gjerninger. Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og Hades gav tilbake de døde som var i dem, og de ble dømt hver især etter sine gjerninger.»

En oppstandelse til liv og til dom. 

Jesus har gitt menneskeheten følgende trøsterike forsikring: «Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt, skal leve. . . . Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut – de som har gjort gode ting, til en livets oppstandelse, de som har praktisert onde ting, til en dommens oppstandelse.» – Joh 5: 25–29.

«De døde» som hørte Jesus tale da han var på jorden. 

Det framgår av Jesu uttalelse som er sitert ovenfor (Joh 5: 25), at noen av «de døde» hørte Jesu røst når han talte. Peter uttrykte seg på en lignende måte da han sa: «Ja, i den hensikt ble det gode budskap forkynt også for de døde, for at de fra menneskers synspunkt skulle bli dømt hva kjødet angår, men fra Guds synspunkt skulle leve hva ånden angår.» (1Pe 4: 6) Jesus kunne si dette fordi de som hørte ham, var ’døde i sine overtredelser og synder’ før de hørte hans røst, men ville kunne begynne å «leve» åndelig sett ved å tro på det gode budskap. – Ef 2: 1; jf. Mt 8: 22; 1Ti 5: 6.

Johannes 5: 29 omtaler slutten av domsperioden. Noe som det er meget viktig å merke seg, og som vil hjelpe en til å forstå hvilken synsvinkel Jesus legger an når han taler om «livets oppstandelse» og «dommens oppstandelse», er noe han i samme forbindelse sier om mennesker på den tiden som var døde åndelig sett (ytterligere forklart under underoverskriften «’Gått over fra døden til livet’»): «Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt [bokst.: «de som har hørt»], skal leve.» (Joh 5: 25, Int) Dette viser at han ikke snakket om mennesker som ganske enkelt hørte hans røst i fysisk forstand, men om slike som ’hadde hørt’, det vil si slike som etter å ha hørt hans uttalelser, anerkjente dem som sanne. Ordene «høre» og «lytte» blir i Bibelen svært ofte brukt i betydningen «gi akt på» eller «adlyde». De som viser seg å være lydige, kommer til å få leve. (Legg merke til bruken av ett og samme greske ord, akouo, ’lytte til’, «høre» el. «høre på», i Mr 4: 20; Joh 6: 60; 8: 43, 47; 10: 3, 27.) De blir ikke dømt på grunnlag av det de har gjort før de hører hans røst, men på grunnlag av det de gjør etter å ha hørt den.

Da Jesus omtalte dem «som har gjort gode ting», og dem «som har praktisert onde ting», så han det tydeligvis fra samme synsvinkel; han beskrev situasjonen slik den vil fortone seg ved slutten av domsperioden, når man ser tilbake på det de oppreiste har gjort etter at de har fått muligheten til å velge enten å adlyde eller å la være å adlyde ’de ting som står skrevet i bokrullene’. Først ved slutten av domsperioden vil det ha vist seg hvem som har gjort det gode, og hvem som har gjort det onde. «De som har gjort gode ting» (i tråd med ’de ting som står skrevet i bokrullene’), får livet som lønn, mens «de som har praktisert onde ting», får en ugunstig dom. Deres oppstandelse vil da ha vist seg å være enten en livets oppstandelse eller en oppstandelse til fordømmelse.

I Bibelen er det ikke uvanlig at en framtidig hendelse blir beskrevet i retrospekt, som om den allerede har funnet sted og man ser tilbake på den. Gud er «den som fra begynnelsen forteller om enden, og fra fordums tid om de ting som ikke er gjort». (Jes 46: 10) Vi finner den samme synsvinkelen hos Judas i hans omtale av fordervede menn som kom inn i menigheten. Han sier i den forbindelse: «Ve dem, for de har gått på Kains sti og har styrtet seg ut i Bileams villfarelse for lønn og har gått til grunne [bokst.: «de tilintetgjorde seg selv»] ved Korahs opprørske tale!» (Jud 11) Noen av profetiene er skrevet på omtrent samme måte. – Jf. Jes 40: 1, 2; 46: 1; Jer 48: 1–4.

Synsvinkelen er altså annerledes i Johannes 5: 29 enn i Apostlenes gjerninger 24: 15, hvor Paulus omtaler oppstandelsen av «de rettferdige og de urettferdige». Paulus sikter ganske enkelt til dem som har vært rettferdige eller urettferdige i Guds øyne i det nåværende liv, og som får en oppstandelse. Dette er «de som er i minnegravene». (Joh 5: 28)I Johannes 5: 29 betrakter Jesus disse menneskene etter at de er kommet ut av minnegravene, og etter at de ved sin livsførsel under Jesu Kristi og hans medkongers og medpresters herredømme har vist seg enten å være lydige, med evig liv til følge, eller å være ulydige, slik at de fortjener å bli dømt, eller fordømt, av Gud.