Vi mener at nesten alle språkene i Europa stammer fra urspråket indo-europeisk. De som snakket indo-europiesk tror vi bodde nær Svartehavet. Vi har ingen skriftelige bevis på indo-europesk, men vis vi sammenlikner ulike språk vet vi en del om det. Mellom et og to tusen år før var tidsregning begynnte de indo-europesk folkegruppene å flytte lengre og lengre i fra hverandre. Det førte til at de etter vært begynte å snakke ulikt. Til slutt snakket de helt forskjellige språk. Det betyr at norsk har felles røtter med språk som persisk, urdu , hindu, bosninsk, kurdisk og albansk. Du kan se en likhet mellom ordene på veldig mange språk for eksempel: mor på albansk er motre. Og på engelsk er det mother. De er ikke alt for ulik det norske språk. La oss si indo-europesk er stammen på et tre, da vil norsk være på den nordiske greinen som er på den germanske greinen. Finsk og samisk er veldig ulikt nesten alle andre språk. Det er fordi de ikke hører til den indo-europesk språkgruppen. De tilhører den finsk-ugriske språkfamilien.
Tiden før år 750 var det urnordisk tid. Da var det felles språk i hele Norden. Da hadde de lange ord med mange stavelser. Da var også skriftspråket runer.  Det er omtrent to hundre runeinnskrifter bevart fra Norden. Lenge trodde forskerne at runer var brukt i forbindelse med magi. Ofte skrev de runer på våpen og redskaper dom de eide. I senere tid har de funnet ut at runer ble mer brukt til hverdagslige ting en de hadde trodd. Runer var nesten som den tids SMS. De skrev ofte beskjeder som: elsker du meg. Jeg elsker deg, Gunnhild. 
Fra 750 til 1350 var det norrøn tid. Det var utbredt på et stort område. Men ikke i Skandinavia, Shetland, Færøyene, Island, grønnland, orkenøyene, Hebridene, man og deler av skottland og Irland. Rundt år 1000 var det slutt på skriftspråket runer, for da kom kristendommen med det latinske alfabetet. Og vikingene eksporterte ord ut til andre land.  Språkutviklingen fører til at vi får øst-nordisk som er svensk og dansk og vest-nordisk som er norsk og senere islandsk og færøysk.  Helt på slutten av 1350tallet kom svartedauden som avsluttet den norønne tiden.
Den mellomnorske tiden var fra 1350-1550. Da var det nedgangstider i Norge etter svartedauden. Og Norge sitt skriftspråk var truet. Vi begynte å få ord fra Danmark, Sverige og tyskland. Vi kom også i felles union, der Danmark styrte.
Like etter kom dansketiden som varte fra 1550-1814. Da ble Norge en del av Danmark. Det gjorde at nordmennene skrev dansk og snakket dialekt. Mens kongen embetsmannen og resten av overklassen i Norge snakket dansk dagligtale.
1814 var et veldig viktig år for Norge. Det året fikk Norge sin egen grunnlov og var selvstendig igjen. Selv om det ikke var lenge til Norge kom i union med Sverige. Norge hadde også fått sitt eget storting. Og derfor vill de også å ha sitt eget språk. Landene rundt i Europa var også enig, og de sa: Et land måtte ha sin nasjonale identitet, og til det hørte et egent språk. Debatten om egent norsk språk begynte for fullt i 1830. Og det var tre språksyn som var aktuelle. Å beholde dansk var det de fleste embetsmennene som ville. De mente at Danmark var en kulturnasjon. Også dikteren Johan Sebastian Welhaven støtte iden om å beholde dansk. 
En annen ide var å fornorske dansk. Det synet var Henrik Wergeland sterk på og han brukte særnorske ord i diktingen sin. Han ville fornorske det danske ved å bruke norske ord og utrykk. Han mente at flere ville bruke det hvis det liknet på talemålet. Læreren Knud Knudsen støttet Wergeland. Også Asbjørnsen og Moe var på deres side. I eventyrene de skrev brukte de ofte ord som troll, hulder og nøkk.
P.A Munch Var historiker og hadde et helt annet syn på språkdebatten. Han ville at vi skille lage et helt nytt språk ut i fra dialektene. Og det gjorde Ivar Aasen da han lagde landsmålet rundt 1850.
To språksyn vinner fram. Etter som tiden gikk var det to språksyn som vant fram, Fornorske dansk og iden om et helt nytt norsk skriftspråk. Det var Knud Knudsen og Ivar Aasen som arbeidet for vær sin retning. Begge fikk støtte av forfattere og språkforskere. Det var også noen politikere som var opptatt av språkdebatten. Da Venstre partiet tok over i 1884 sørget de for likestilling av de to målformene. Norge fikk to offisielle skriftspråk: Riksmål som altså er Bokmål og Landsmål som er Nynorsk. 
Da Norge ble løst fra unionen med Sverige i 1905 ble landet en selvstendig nasjon.  Men siden de hadde vært så lenge under dansk herredømme hadde den satt dype spor. Rundt frigjøringsåret skrev de fleste nordmenn dansk, mens et fåtall brukte landsmål. Språkdebatten gjennom århundre som fulgte var preget av kamp mellom riksmålet og de som kjempet for landsmålet. Etter vært stiftet de to organisasjoner: Norges mållag som var for nynorsk og ble stiftet i 1906 og Riksmålsforbundet som ble stiftet i 1907 og var for bokmål.  Rund den først halvdel av 1900-tallet vedtok stortinget forandringer som påvirket begge skriftspråkene. Målet for forandringene var: De ville minske forskjellen mellom det språket folk snakket og det språket folk skrev. Og den andre grunnen var at de ville få språkene nærmere hverandre. En person som var veldig aktiv i å sette sammen landsmål og riksmål til et språk var Molkte Moe. Han ville kalle det samnorsk, men det ble aldri noe av det.
I 1945 tok språkrigen en pause siden de måtte prøve og bygge opp igjen landet etter andre verdenskrig. Senere våknet språkdebatten opp igjen. Og ønsket om å forminske forskjellen mellom skrivespråket og talespråket har ført til mange valgfrie former i nynorsk og bokmål. Diskusjonen om hovedmål og sidemål i skolen er fortsatt aktiv, og de som tror på sitt mål gir seg ikke. Språket vårt påvirkes mye av andre språk, spesielt engelsk. Vi får stadig nye låneord og det vil nok fortsett en god tid framover. I framtiden kan det være vanelig å snakke engelsk i dagligtalen. Hvem vet? 
Rundt 1990-tallet ble kebabnorsk oppdaget. Kebabnorsk er et uttrykk for å beskrive en østnorsk språkvariant med mange låneord fra språk som tales av ikke-vestlige innvandrere. Ord fra kurdisk, arabisk, pashto, persisk, urdu, punjabi og språk som tales på balkan er veldig vanelig i kebabnorsk. Kebabnorsk brukes mest blant ungdom som bor i østre deler av Oslo. Navnet kebabnorsk kommer av ordet kebab, navnet har ikke oppstått av de som snakker det selv. Det er media som har laget navnet. Den Norske oversetteren Andreas Eilert Østby har skrevet en egen ordbok kalt: Kebabnorsk ordbok.  Her er noen gloser fra Kebabnorsk: Baosj  = politi  kæbe = jente sorta = røyk tert = kult                                         ålle = veldig fin det er bare noen få av de kebabnorske ordene.  Ordene brukes nesten aldri i skrive sammenhegn og derfor er det ingen måte som er rett skrivemåte.